Den litt lengre versjonen Om meg

Om du foretrekker å høre, så kan du høre da jeg var med i Podcasten til Sunnhordlandpodden

Jeg heter Mathilde, og jeg er en litt utenom det vanlige Coach, teknisk potet (kan brukes til nesten alt) og kursholder.
Jeg er også tidligere rusmisbruker og vandrende magnet av giftige forhold, som nå har vokst inn i rollen som en svært bevisst skaper i eget liv! 

Som barn og ungdom fant jeg meg aldri helt til rette noen plass, og endte som tung rusmisbruker i en alder av 21 år. Jeg har med andre ord bred erfaring i å gå på tryne, men også i å reise meg og i å ta livet mitt tilbake. Som tidligere rusmisbruker sier det seg selv at jeg ikke alltid har tatt så gode valg i livet. Mange av de dårlige valgene plaget jeg meg selv med lenge, mange år faktisk. Dette har påvirket selvfølelsen min, som igjen har påvirket hvilke mennesker jeg har sluppet inn i livet mitt.

Min aller første skikkelige jobb var min egen dyrebutikk og etter det en større butikk med mange ansatte, der gikk jeg i tillegg en skikkelig bra lederutdanning.

En av mine styrker er at jeg er utrolig nysgjerrig, og har derfor god kunnskap om mye, særlig når det kommer til livet og personlig utvikling. 

Jeg i utgangspunktet en selvlært livsveileder, som senere også har sertifisert meg.
Jeg virkelig brenner for å løfte andre kvinner uansett hvor de er i livet, og kanskje litt ekstra når det kommer til å ta tilbake sitt eget liv etter psykisk vold i nære relasjoner.  Og dersom du ønsker å bli bedre kjent med meg og historien bak hvorfor jeg brenner for akkurat dette, ja da kan du bare fortsette å lese.

Mathilde er altså navnet mitt, og jeg er pr i dag, juni 2024 på level 45 i livet mitt. Hehe, jeg syns det er mye triveligere å kalle det level enn år! År føles gammelt, mens level snakker om erfaring, tenker jeg.
Uansett, jeg er både mamma og mormor til tre fantastiske mennesker, bedriftsleder og en som nektet å akseptere tilværelsen som voldsoffer av psykisk vold. 

Men vi spoler litt tilbake først.
I 2004 ble jeg rusfri etter mange år som heroinmisbruker,  og selv om jeg klarte det mange andre bare drømmer om, å bli rusfri, så var ikke livet mitt slik jeg ønsket det skulle være. Kroppen min var rusfri, hodet mitt nyktert, men i tankene mine var jeg fortsatt bare en simpel narkoman.

Ikke engang da jeg etter fire måneder som praksiskandidat gjennom nav, overtok drømmejobben min, å eie min egen dyrebutikk, klarte jeg å snakke pent til meg selv. Jeg fikk selvtillit som selger og at jeg gjorde det bra, men på det personlige planet slet jeg. I fem år drev jeg butikken, drev den godt til og med, og solgte den for det doble av det jeg gav for den når jeg bestemte meg for å være hjemme med barna mine. Likevel satt det en liten rakker på skulderen min og rakket ned på meg. 

Jeg hadde klart å gi slipp på rusen, både fysisk og mentalt, men selv over ti år senere snakket jeg fortsatt til meg selv som om jeg var på kjøret! Snakke meg om bortkastet og meningsløs prat! For det første så var det jo direkte løgn, jeg var jo ikke rusmisbruker lenger og for det andre hindret det meg i å leve livet mitt slik jeg både ville og fortjente.

Alt dette negative selv snakket førte til et fryktelig dårlig selvbilde, dårlig selvtillit og ikke minst prioriterte jeg alltid meg selv til sist, og det gikk som det måtte gå. Jeg møtte veggen. Fullstendig utbrent. Det tok meg et år å komme meg på beina igjen, kun for at jeg to år senere var tilbake eksakt samme plass.

Jeg skal ikke gå inn på alt som skjedde, for det er mye. Veldig mye bra, men dessverre også ting som førte til at jeg nok en gang traff veggen. Utbrent 2.0 og endte til slutt opp med å bli ufør pga det.

Den lave selvfølelsen min gjorde også at jeg følte ikke jeg fortjente å ha det godt i det hele tatt, noe som flere ganger førte til at det manifesterte seg inn i livet mitt, i form av menn, som selv om varselflaggene lyste mot meg, og det omtrent var et blinkende skilt over hodet  hvor det stod med store røde bokstaver, STOPP, ble varmt ønsket velkommen inn i livet mitt! Ja du hørte riktig, jeg valgte å ignorere alle varsellampene, jeg valgte å ikke høre på magefølelsen min og jeg valgte å bli sammen med disse mennene, jepp, ikke bare en gang, men tre ganger måtte til, (fordelt på over 20 år til sammen) før jeg til slutt lærte. Detaljene i disse forholdene er ikke viktig, annet enn at jeg opplevde den mest intense formen for psykisk mishandling jeg noen gang har vært utsatt for. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært mer knekt psykisk, suicidal eller langt nede mentalt.

Jeg skjønte det ikke da, men grunnen til at jeg ikke klarte å slippe dette negative selvsnakket som førte til den lave selvfølelsen, var fordi jeg aldri hadde jobbet med grunnene til hvorfor jeg hadde ruset meg i utgangspunktet. Men etter dette ble jeg tvunget til å ta et oppgjør med meg selv. Hva er det jeg holder på med? Hvorfor i alle dager får jeg ikke til dette, alle andre fikser det jo! Trodde jeg da. Men slike er det jo ikke, tvert imot så er det utrolig mange mennesker som sliter med nettopp dette.

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt en brennende interesse for å forstå hvordan vi mennesker fungerer, hvordan vi tenker og hvorfor vi handler som vi gjør.

Og det er denne interessen som nå endelig har ført til at jeg turte å ta steget og følge min egen drøm, det jeg alltid har hatt lyst til, nemlig å hjelpe andre mennesker å få det godt med seg selv igjen.

Jeg har ingen formell utdanning som psykolog, men jeg har en stor erfaring og kunnskap om livet generelt. Jeg har sett mye, opplevd mye på godt og vondt og jeg har gjort meg en del erfaringer underveis, som jeg ønsker å dele med de som ønsker å høre. Og jeg har alltid vært av den oppfatningen at selvlært er vel lært.

Mahatma Gandhi sa: Knowledge gained through experience, is far superior and many times more useful than bookish knowledge.

Jeg har selv erfart alt jeg snakker om. Jeg har levd gjennom rusmisbruket, spiseforstyrrelse, psykisk vold i stor skala og selvforakt. Jeg har kjent denne smerten på min egen kropp, det er ikke noe jeg har lest meg til. Dersom jeg sier «Jeg skjønner hva du mener» så gjør jeg faktisk det, for jeg har vært der. For min egen del har dette ofte vært noe jeg har savnet hos mine behandlere, de hadde ingen erfaring selv. De hadde levd trygge gode liv, gjort det bra på skolen og kommet dit de var ved å lese. Det er vel og bra det, men personlig syns jeg det er bedre å snakke med noen som faktisk har en viss innsikt i hva det vil si å stå i en livskrise, ikke bare ha lest om det.

Jeg har ikke tall på hvor mange selvutviklingskurs, bøker, seminarer, webinarer og jeg vet ikke hva, jeg har vært på. Jeg får rett og slett ikke nok! Jeg elsker å lære, og særlig hvordan vi som mennesker funker. Jeg har derfor tatt med meg alt jeg har lært, og satt det sammen til kurset Ut av Mørket.

Og i dag bidrar jeg der jeg kan med min kunnskap rundt dette. Men det kjentes ikke riktig ut for meg å skulle jobbe med det. Så det gjør jeg ikke.